Tekst er magi hvis det er gjort riktig. En hel verden kan dukke opp i hodet på leseren. Fra trykte bokstaver på et ark. Det handler om rytme, balanse, farger og toner. Jeg drømmer om å finne tid til å skrive en roman. I mellomtiden holder jeg det varmt med sangtekster, manus og noveller. Her kan du lese noe av det jeg har skrevet.
SLOW MOTION
en novelle
Med stålblått bakteppe av sen oktoberhimmel, siver lyset varmt inn gjennom vinduet. På stolen henger buksa, på gulvet ligger skjorta, på senga sitter jeg; alene og i stillhet. I taus samtale med meg selv på et språk jeg antar er norsk, men som mest av alt fortoner seg som flakkende bilder i behagelig slow motion. Skutt i femti frames per second, avspilt i femogtjue. De gule løvene som falt fra trærne i forrige uke, dekker nå store deler av bakgården, våte og i oppløsning. Eller var det tigere..? Jeg husker ikke... Er ikke sikker på om jeg har registrert noen katter i det hele tatt den siste tida. Hverken katter, bikkjer eller nymfeparakitter for den saks skyld. Kjipt navn forøvrig. Flott fugl, grusomme assosiasjoner. Lymfeparasitter. Grøss. Det klør i blodet. Like uangripelig som det ene punktet på ryggen du aldri når...
Bildene fortsetter å spille. En serie blitspolaroider fra festen i går, oppstemte venner frosset i tid, svøpt i et blåhvitt og knallhardt lys som brutalt har tatt livet av den varme atmosfæren vertinnen omhyggelig hadde lagt til rette for. Og selv om et mikrosekunds kamerablits ikke oppleves som dramatisk moodkiller i skuddøyeblikket, er det bildene vi sitter igjen med vi kommer til å huske. Nitrist. Men samtidig oppløftende. You had to be there. Tilstedeværelse har fremdeles noe å tilby menneskeheten. Sosiale medier kan enda ikke dekke alle sosiale behov. Sosiale remedier. Vil de noensinne kurere sosial angst? I got the poison, I got the remedy, sang Prodigy. I got the poisen til å putte opp i ræva di, sang de tøffeste gutta på ungdomsdiscoen. Kanskje starta det allerede der? Behovet for tilbaketrekning når rommet blir for fullt. Behovet for fysisk avstand. Mulighet for tilstedeværelse uavhengig av nærhet. Sitte aleine på en seng i et folketomt rom, med verden trygt tilgjengelig gjennom fingertuppene. Seperasjon. Seperasjonsangst. Seperasjonsfangst.
Løvene knurrer ute i bakgården. Sola har sunket såpass at bakken ligger badet i kjølig skygge. Var det det jeg var i går? På den varme festen? En kjølig skygge? Satte meg øverst i trappa med kaffekoppen. Ønsket innerst inne at noen skulle sette seg ved siden av meg. Et sosialt remedie. Injisere et smil. Levende øyne. Minne meg på at fysikken er en illusjon. At alle er ett, bare ulike uttrykk av den samme energien. Alle menneskene i første etasje, nøyanser av enhet, fragmenter av kilden. Reise meg fra øverste trappetrinn, gå ned og gi meg sjæl en klem og si jeg er glad i deg. Møte blikkene, smile tilbake. Alt går i slow motion. Skutt i femti frames, spilt av i femogtjue. Hun der borte på sofaen, med perleøredobber og vinglasset i venstre hånd. Hun er nydelig. Men ikke nå. Ikke enda. Jeg vil ikke være initiativet. Jeg vil ikke være aktiv. Jeg ønsker å bli sett, men vil ikke være synlig. Ikke nå. Ikke enda. Tankene surrer. Glemte jeg kaffen der oppe? En forlatt kopp på toppen av trappa, balanserende på kanten av øverste trinn. Alle som går forbi kan se at den er full, men bak skallet av herdet keramikkglasur føler den seg gapende tom. Tom, naken og alene. Knust og limt sammen igjen av kyndig hånd – det er nesten ikke mulig å se skårene, men vissheten er alltid der. Frykten for å avsløres når noen kommer for nær. At arrene skal oppdages av fremmede lepper...
Jeg forlot festen før den var over. Fikk sitte på med snille mennesker. Spaserte siste veien opp til huset, tok av meg skoene før jeg låste opp døra. Stillheten tok imot meg med åpne armer. Mørket omfavnet meg kjærlig. Senga var hard, men heldigvis tilgivende. Det var rolig i bakgården, løvene sov. Og langt i det fjerne, over hustak, trær og trafikktomme gater, hørtes den forsiktige kvitringen fra en forkommen nymfeparakitt.